Getting there

Crossing the Atlantic ocean was completely uneventful, thankfully, albeit looong and boring. I tried to count the hours of flight from Schiphol (did I spell that right?) to Buenos Aires, but my mind boggled and refused to add such high numbers (after watching 2 movies, one of which was a costume drama I was sure would put me to sleep, of course it didn’t), there was still 8.5 hours left of flying).

Anyways, we arrived in Santiago with all our luggage, sleep deprived and in shock by the change in temperature and humidity, coming from winter back home. To put this in perspective; Lars even agreed to pay for early check in at our air conditioned hotel (the airport hotel, splurge on day one!)

The next leg of our journey was flying from Santiago to Punta Arenas, the second most southern city in the world (actually, I don’t know this). In Punta Arenas we will pick up our Wicked camper van, which will be our home and transport for the next 40 days. Wee!

Mandatory pic of the Andes range from the plane

Preparing for Chile

So, how much time does it take to drive from Punta Arenas to San Pedro de Atacama, Chile, while still having an awesome, memorable vacation? (I’ll let you know the answer in about 7 weeks time!)

in the mean time, there is the matter of The Packing List. There’s hardly any shortage of hits on “packing for Chile”, so I’ll just go ahead and add my own to the noise.

Hailing from the Norwegian West Coast, I’m pretty accustomed to pretty much all the kinds of weather there is, well, except for sunny and +25 degrees C. We do try live by the motto of “There’s no such thing as bad weather, only inappropriate clothing”. (By the way, this quote scores highly on the annoyment scale while you are huddling behind a rock trying to make the most out of your backpack’s rain cover, since you forgot to bring rain pants). So as far as I can tell, the southern part of Chile, escpecially in Patagonia, should make me feel right at home: Wet, windy, and predictably unpredictable (sorry about that one…).

Rain? Bring it on! Layers? Got ’em! Wooly inner? Only nekkid sheep in my ‘hood!

… Moving right along: The challenge is to keep the number of clothing articles down. Back in 2010, when I backpacked in South East Asia, I actually had to carry the pack around, on my back, but I only had round about 10 kg, filling roughly half of my 60 L pack. (I recall being anxious about the return flight since the remaining space had been vanquished by Stuff & Souvenirs, but was very surprised when the scale just barely tipped 15 kg). But, according to the Pack List Archive, for that trip I only needed clothes that would either cover against mosquitos, or that would barely cover skin (oh, the heat; the humidity! I never knew my earlobes could perspire).

For the road trip in the US I used a smallish suitcase, around 40 L, with 4-wheel drive (which is awesome), but again; for summer and warm, dry weather. I only brought a wind-breaker, not even waterproof.

This time in Chile I am not even going to carry around my pack, except to and from the airport, and the rest of the time we will be rough camping out of a camper van. So the temptation to bring “just one more item, because what if” is very, very powerful… We’ll see how this goes, still have a few more days to decide!

Clothing:

The rules are light weigth, quick drying, small volume. Bonus for multiuse.

  • Bottoms: Quick dry capri, blue casual trousers, hiking pants (not shabby looking, can double as regularish pants). Waterproof shell pants.
  • 1 skirt, 1 dress, plus a 3/4 length tights for not so warm weather (is actually a running tights; multipurpose!)
  • Button up shirt, light long sleeved shirt for dressing up
  • Wool inner layer, not eye sores, so can be used “in public”
  • Underwear: mix of boxers and bikinis, synthetic mostly, <= 7 items. One regular bra, wool bra and sportsbra.
  • Socks; Wool hiking socks, ankle socks
  • Water proff shell jacket, Primaloft middle layer, nice looking fleece jacket (which i’ll use for city strolling as well)
  • Hiking boots, my Speedcross’s for running, cute sneakers for the everyday use, and flip flops

Stuff

  • Down sleeping bag (9C comfort temp, but I’m a warm sleeper, but i’ll bring a liner just in case). Pillow!
  • Solar cell panel (quite experimental, 50USD from aliexpress)
  • My NEX-6 camera, gorillapod, wideangle lens, and yes, my selfie-stick!
  • Tiny laptop, for those things you still can’t do with an Android web browser
  • Detergent, only got a week’s worth of undies, so…
  • clothes line, universal sink plug
  • knife/multitool, roll of ducttape, tiny sowing kit
  • Sawyer mini water filter (probably not necessary), plus a foldable water bucket/bag, for fetching water
  • Sunglasses, my pink hiking hat, beanie and buff
  • Hydration bladder and 11L daypack
  • Pocket shower! Used once, with some success… It’ll be easier this time, with my hubbie to lift it up for me
  • Head torch
  • Dry bags

Still under construction, more items to be added!

About the pillow… I do have a “soft” inflatable one, with some kind of filling on one side. It’s adequate, but quite prone to both a feeling of stickiness (especially on warm nights combined with a sleeping mat) and making my hair static. Not a problem for a few days, or even a week, but 40 nights? A proper, but still very small, pillow is worth the volume it I think, for the added comfort.

Las Vegas, NV

Vi kom ikkje til Las Vegas før nærmare 12 på natta. Etter mange timar med køyring i stummande mørke (spedd ut med blendande frontlys frå møtande idiotbilistar), var Las Vegas som ei openberring der ljoshavet titta fram mellom mørke fjellsider. Vi kjøpte oss ny gps då vi var i New York, og no fekk den vist kva han er god for. Likevel, sjølv om vi skulle til Stratosphere Hotel, med sitt veldig distinkte, kjempehøge tårn (109 etasjar eller 300 og mange-meter), så endte vi opp med 1 ekstra mil i bomkjøring. Sjåfør-Lars var nær ved å få sammenbrot og etter 3 minutt med hiksting over rattet endeleg trygt framme i parkeringshuset, så erklærte han meg som fast bykjører frå no av.

Det blei tre netter i Las Vegas på oss. Kva skal ein sei om Las Vegas? På dei fleste måtar som alle andre storbyar, høghus her og der, seks-felts-motorveg (pr fartsretning) midt i bybiletet, og generelt ikkje så veldig “pen” arkitektur. Når ein ser litt etter finn ein detaljar som skil seg frå det meste anna. Folka inni byen er eitt døme. Så utrulig mange representantar frå kvar sin ekstreme stereotyp på ein plass har eg ikkje sett før, ikkje eingong på charterferie på Kypros (den gongen vi kjørte feil og hamna i Agia Napa). Alt frå bling-bling-yoyo i’ll bust a cap in yo ass til ølmage-titter-ut-under-supporter-singlettar-trailersjåfør-mannar; ho’s som brukar tubetoppar som kjoler og knekke-nakken-stilettar og tjukke damar med valker som prøver å sprenge seg ut av bikinien mens dei spaserer gjennom fire-stjerners-hotell-lobbyar på veg frå bassenget til, eg håper, hotellrommet for å kle på seg. For ikkje å gløyme pensjonistane som speler vekk trygda si på einarma bandittar (det gjeld å satse på 1 cent-maskinene, dei har jo eit par år igjen på seg).

Gambling er jo det det heile handlar om. Lars var veldig interessert i å prøve seg på litt 21, men helst då på maskin. Etter litt lobbyering fekk eg han med på at det er jo berre teit å spele pengar på noko som i beste fall berre er semi-random, men som heilt sikkert og er litt ektsra vekta til husets fordel. Prega av prestasjonsangst sette han seg ned med wikipedia for å lese seg opp på spelereglane. To timar seinare så har ikkje Lars lenger lyst til å spele… Så det blei ikkje gambling på oss i Las Vegas. Derimot fekk vi sett
* Las Vegas by-night frå utsida, og toppen av, Stratosphere Tower
* løvene i MGM Grand (som heldigvis ikkje bur der fast)
* Pyramidehotellet Luxor
* Fonteneshowet til Bellagio
* Pyroshowet til Mirage
* Sireneshowet til Treasure Island [1]
Så kalte vi det for ein dag og rømte tilbake til det fredelege hotellrommet. Mål nummer to var å få shoppa litt, men med ein motvillig mann så blei det ikkje å mykje som eg kunne tenkt meg, hrmpf. Hadde vi hatt meir tid, og meir ork, så ville vi prøvd å få med oss nokon av dei store showa i Las Vegas, eg trur kanskje det er det artigaste ein kan finne på her i byen. Neste stopp på agendaen er no Grand Canyon, via Zion nasjonalpark, og eg rekner med at det blir ein voldsom kontrast til gamblingbyen.

1. Rimeleg lun humor, og generelt eit bra døme på korleis damekroppar blir brukt som trekkplaster til, ja, kva som helst eigentleg. “Hundemat? Sleng med ei nær naken dame med trutmunn!”

Death Valley, CA

Mål for dagen: nå, og sjå, Death Valley, og ende opp i Las Vegas på kveldstid. Vi kom litt seint i gong med køyringa frå Lees Vining etter ein liten avstikkar til Mono Lake. Etter norsk skala ein rimeleg stor innsjø og ganske salt sidan den ikkje har noko utløp. Lars hadde lyst på ein badetur, men han blei engsteleg for å gå uti då han såg alle småflugene som koste seg i sanda ved vasskanten. Det skal ikkje vere noko særleg dyreliv (fiskeliv?) i vatnet, men noko planteliv var det og på dei stadane sjøgraset var eksponert samla flugene seg for å legge egg. Til stor glede for dei mange måsene (osprey) som berre kunne gå rundt med nebbet opent og glefse i seg munnfullar. Det var veldig festleg å stikke ein fot eller to borti flugene for når dei flykta i skrekk lagde vingeslaga deira ein skikkelig høg og brusande lyd. Så kom det nokon store fluger (les. kjempekveps) og jaga vekk oss…

Tilbake på vegen, retning sørover, mil etter mil fer forbi. På høgresida har vi mektige Sierra Nevada, til venstre har vi dei ikkje like kjente White Mountains. Frå frodige, grøne skogar, går landskapet over til å blir goldt, tørt og bart. Temperaturen stig jamnt (og no har vi funne ut korleis vi skiftar frå imperial units til metric i bil-kåmputeren) til over 30 grader celsius. Imponerande varmt for høgda som har gått frå 2400 moh til rundt 1100 moh.

Så kjem vi inn i Death Valley-nasjonalpark. Heile parken er enorm, 3-4 gonger så stor i areal (etter augemål) som Yosemite, og i motsetnad til namnet så er det generelt mykje planteliv til ørken å vere. Det er over 1000 forskjellige artar av ørkenplantar, der 21 av desse berre fins her, i følge guideboka. Vi somla litt mykje på vegen og kom ikkje ned i sjølve Death Valley før solnedgongstider. Ikkje nødvendigvis så ille, med litt sterk vind og 37 grader så føltes det som å stå i ein kjempehårfønar. Steikande sol i tillegg frista ikkje så mykje. Men det blei eit kappløp med sola sidan eg insisterte på å køyre innom Badwater Basin, nordamerikas lågaste punkt på 88 muh, legg merke til u for under. Såvidt eg veit er det nok ein pers for meg, eg kan i allfall ikkje hugse å ha vore på lågare punkt utan tunneltak over hovudet.

Vi rakk berre såvidt nok solljus til å sanse den svære saltsletta rundt oss. Dei få andre turistane som var like trege som oss forsvann, og så stod vi der ute på sletta i stummande mørke, med berre sus frå vinden som einaste lyd og salt lukt i nasen. Ingen sirisser, fuglekvitter, sus frå verken gras, skog eller vatn. Ikkje eingong ekko frå stemmene våre, berre knasing av salt under føtene (som forresten er nesten heilt reint bordsalt, eller natriumklorid som Lars likar å sei). Veldig stemningsfullt og fredeleg. Så sette vi nasen austover mot Las Vegas, som er alt anna enn fredeleg.

Yosemite, CA

Først så vil eg berre kommentere flyturen frå Newark til San Fransisco med Continental. Det viste seg å vere usa sitt svar på Ryan Air, ein lei overraskelse vi fekk først då vi var ombord. Seks timar flytur, utan så mykje som ein complimentary sjokoladebit (heia Widerøe!). Ikkje eingong ei flaske vatn var mogleg å få, skjønt, vatn i plastikkopp kunne vi få alt vi ville av (inkludert sliten hand etter 5 timar med halde-koppen-øving). Prikken over i-en var at vi måtte betale for å få sjå film på tven i stolsetet framom… Hadde aldri trudd eg skulle skryte av SAS, men her vant dei, knapt.

Uansett, det viktigaste på etappe 2 i usa-ferien vår var ikkje komfort på flyet, men bra leigebil. Det var berre såvidt vi klarte å halde inne frydefyll knising (dvs, lars klarte det bra) då vi fekk nøklane til vår mobile heim for dei neste 18 dagane, ein 2011-modell ford escape suv, med alt eg hadde drømt om. Den korte lista: lyd-inngang til mp3spelar, nedfellbare bakseter (til overnatting), cruise control (insta-addict), bakkeklaring jazzen vår får plass under og ei fyldig bruksanvisning til automatgir. Raskare enn vi kunne sei “hjelp, kva fil skal eg ligge i no”, så var vi på veg austover mot første stopp på roadtripen, Yosemite nasjonalpark.

Ved ankomst 37 mil seinare begynte vår naive jakt på soveplass inni nasjonalparken. Det visar seg at det ikkje er lov å sove i bil, med mindre det er ein bobil, på campingplassane. Vi kunne få leige telt for over 100 usd, men etter å ha betalt like mykje for å sove på hotell i byen, så var det noko uaktuelt. Så då fekk vi allereie første dagen på vegen, sjansen til å teste ut kor bra bensinslukaren fungerar som bobil. Steg 1: finne ei bra lomme å parkere i langs den eine vegen som er uttafor nasjonalparken og mykje brukt til overnatting. Steg 2: Finne ut korleis seta skal leggast ned (ingen magic seats her, 0-1 til jazzen). Steg 3: balansere bagasjen i framseta for å få plass til soving bak. Steg 4: slenge bagasjen tilbake i baksetet når lars spør “Hørte du den lyden..?” Å bli bjørnemat har sålangt ikkje blitt lagt inn i reiseplanen, så eg satt klar med nøkkelen i tenningen i løpet av brøkdelen av eit sekund, mens lars blei ståande ute og såg ut som han syntes heile ideen var rimeleg spennande. 1-0 til meg for overlevelsesinstinkt.

Det farlegaste den natta var likevel berre at vi gløymte å opne vindauga for lufting, og neste dag var vi klar til å gå ein liten fottur inni turist-felle-dalen, Yosemite Valley, om enn med noko skeiv rygg. Lars stod for sti-utvelginga, og han plukka ut ein tur som var “barnemat”. Nøyaktig sitat: ” dette klarer vi lett”. Stien var den såkalla 4-mile trail, meir nøyaktig 7.5 km ein veg, 1000 m stigning opp til 2199 m ved Glacier Point. Det var ingen isbre å sjå på toppen då vi kom dit (2t 40min seinare *nøgd*), men utsikta var fenomenal og nesten 100% verdt strevet ved å gå, når vi i staden kunne køyrt bil heilt til toppen… På nokon måtar minnar Yosemite om naturen heime, det er grønt og frodig, kanskje ikkje like vått, men mykje toppar og dalar her og der. Likevel ser ein at vegetasjonen, skogen, er subtilt forskjellig. Andre typar bartre, større og høgare, mens fjellet består av ein mykje lysare steinart (ikkje spør meg, eg berre leikar geolog) enn den mørke granitten vi er van med. Og på vegen ut av parken sette eg ny pers: 3011 moh! Med bil heldigvis… Dagen blei avslutta på eit koseleg inn rett ved Mono Lake. No gler vi oss til sola står opp i morgon så vi kan sjå korleis det ser ut her! Bilete kjem etterkvart!

new york, new york

Så var årets ferie endeleg her og eg er eit godt steg vidare på å bli ein globetrottar! Oppladinga var ikkje heilt optimal, eg fekk meg ein “svipptur” til Sandnessjøen pga begravelse (det er altså ikkje mogleg å svippe 100 mil t/r her i landet), og Lars stressa med å bli ferdig med (første utkast til) sin siste phd-artikkel. Så då vi ramla av flybussen midt i Manhattan i NYC var vi litt “what now?”. Sjokkert og aldeles positivt overraska ser eg Lars dra opp ei utskrift frå sekken: “Eg har printa ut kart til hotellet vårt i Queens!”[1] Riktignok gjekk vi eit kvartal i feil retning, men eg gir han den likevel: 0-1 til Lars, for god (les. bedre) planlegging.

NYC må vel vere den ultimate storbyferie. Eg har lært så langt at storby betyr gåing, masse gåing, og di bedre kollektivtilbud det er, di meir ender du likevel opp med å gå. Sjølv med noko dårleg førebuing så fekk vi unnagjort ein del av dei must’a som vi hadde sett for oss.

* Tur til Liberty Island: check! Å legge seg, heilt knekt, i 21-tida gjer underverk for å komme seg opp tidleg nok til los turistas magnetos.

* Shopping: check! Men det viser seg at shopping-algoritmen min bryt sammen når utvalet blir for stort, så resultatet etter ein tur på Macys (100 000 kvm gulvflate…!) var ein stusseleg mascara, kjøpt 15 m innanfor inngangsdøra (men til ein 10-del av norsk pris *knegg*)

* Spise god mat: check! *buuurp*, ’nuff said.

* Empire State Building: check! Den såg vi veldig godt på toppen av Rockefeller ;)

* Ground Zero: check! *gnikke bort hønsenetting-mønster i panna*

* Central Park: check! Kven hadde trudd at det skulle vere mogleg å gå seg vill i ein by-park?!

* Museum: check! Lars sette ned foten, så det blei dinosaurar i stadenfor guggenheim… Vi møtte dessverre ikkje på Ross 8)

* Manhattan skyline at night: check! Vi juksa littegranne og sneik oss opp på taket på hotellet (som “isn’t a roof terrace per se, but if you do go up there, please don’t jump”)

Så no har vi “gjort” ein brøkdel av NYC og konklusjonen er vel at her bør det bli gjort meir, til neste gong ;) Det blei fire fullstappa dagar som nesten tok knekken på oss. Eg gjekk meg faktisk til ein strekk i låret! Men no startar etappe 2 av turen som neppe kjem til å innehalde særleg masse gåing. Om berre nokon timar så henter vi leigebil på flyplassen i San Fransisco og så set vi kursen austover. Hmm, tid for å sette seg ned med kart og plotte kursen… Signing off, klokka kvart på halv fjøstid, San Bruno, California.

[1] 2 tbane-stopp unna Manhattan, og til mykje triveligare pris, anbefales!

Dag 34 til 37 – Laos – Vang Vieng

Vi hadde vaar forste bus break down, 34 dagar ut i reisa, daa vi skulle dra fraa Luang Prabang til Vang Vieng. Turen skulle ta saann 6-7 timar i utgangspunktet, veien snirkla seg opp og ned fjellsider og det var opptil fleire strekningar der vi kunne ha spasert fortare enn bussen klatra opp bakkane. Saa stoppa vi plutseleg opp midt i ingenmannsland og til og begynne med saa tenkte eg at bussjaaforen skulle ha royke/tissepause, evt skulle plukke opp nokon bur med hoens (neida, vi har ikkje maatta dele buss med fjorkre, vi reiser trass alt med super vip bus!). Men saa naar eg gaar ut for aa strekke paa beina saa ser eg eit par mannsbein som stikker ut fraa motorrommet og lyden av banking paa metall. To timar gaar og i mellomtida forsvinner det nokon vestlege paa ymse transportmiddel som Tuktuk og lasteplan paa toyota-pickuper. Har flaks og faar haik med eit amerikansk ektepar (han duden liknar paa ein PRIKK paa Larry David!) som har leid minivan. Hurra, dei neste 5 mila gaar som eit blunk :)

Vang Vieng er i utgongspunktet ein stille, liten landsby med etwas 20 000 innbyggarar som ikkje gjer stort ut av seg. For vestlege er byen mest kjent som partybyen i Laos. Vi var litt skeptiske daa vi hadde truffe andre backpackere som hadde komt, sett og dratt igjen. Saa vi var forberedt paa ein god del braak. Fann oss eit utrulig billig, og veldig basic gjestehus, berre 5 $ for dobbelseng, bad med kun kaldt vatn og vasksluk som rant rett ut paa gulvet (pytt sann, spytte tannkremen i do saa gaar det fint!). Vifte over senga har vi og, saa det er jo alt som trengs! Eigarane var no i allfall utrulig hyggelege og sjarmerande folk, vi fann fort ut at vi ikkje orka aa skifte hostel fordi det innebar antakeleg aa skuffe dei. Det beste av alt er at vi er langt unna festebarene, saa vi har det stille og rolig om natta (og dagen og forsaavidt).

Men tilbake til VV. Byen er omgitt av bratte, palmekledde kalksteinsfjell/aaser (avhengig av kva skala ein vil bruke), med Nam Song-elva rennande forbi. Visstnok. Ikkje at vi ser fjella, heile landet er nemlig royklagt. Det viser seg at dei brenner jorder og fjellsider paa denne tida av aaret. Fordi dei ikkje gidder aa *klippe* graset? Trist, fordi sikta er begrensa til 1 km, men paa den andre sida positivt fordi vi ikkje akkurat trenger aa bruke solkrem. Solkrem er vanskeleg aa finne i SO-Asia forresten. I allefall ikkje solkrem som er mindre enn 30 SPF og som ikkje har *whitening effect* (asiatane her bleiker huden sin med kremer, kvit hud er status nemlig!). Vil jo ikkje komme heim og vere bleikare enn for eg drog..! Mental huskelapp til neste gong: Hamstre solkrem i Norge for ein drar til desse traktene.

VangVieng
Vang Vieng er omringa av kalksteinsklipper og aasar. Visstnok, ikkje at vi kunne sjaa saa langt.

Med party folger og ulovlege substansar, saa ein maa passe seg litt for kva meny ein bestiller pannekaka eller omeletten sin fraa. Nedanfor er eit dome paa menyen for dei som ikkje er ute etter mat… Opiums te, nokon? ;p

special menu
I VV maa ein vere forsiktig med kva ein bestiller til frukost. Happy betyr ikkje ekstra ananas paa pizzaen...

Festinga foregaar hovudsakleg paa ei oy i elva og helst vert spriten drukke fraa smaa sandkasse-plastbotter (gnitne nordmenn og -kvinner er daarleg stilte naar to *glass* med rom&cola kostar like mykje som den botta…). Men fyllesjuke i denne varmen kan ta hardt paa altsaa..! Av andre artige ting ein kan fordrive tida med er aa sitte paa dei mange restaurantane og barane og glo paa Friends og Family Guy. Maa innromme at vi blei litt fanga av tven og tilbrakte eindel timar hypnotisert til dei fine lcd-tvane dei har her. Friends er faktisk utruleg morsomt! Servitorene syns nok vi vestlege er ganske merkelege :)

Vi tok oss og ein ikkje saa liten sykkeltur ut av byen til ei Pha Thao-grotta (viss eg husker rett), 15 km nord for VV. Fin sykkeltur, men sykkelsetet provde aa spise opp rumpa mi, saa det var berre viljen som fekk meg fraa A til B og tilbake til A igjen. Men grotta var definitivt verdt det. Alle andre grotter eg har besokt har vore skikkelig turistfeller med trappetrinn, innvendig lys og gelendere. Her var det knapt mulig aa sjaa kor inngangen var. Og grotta var bekmork! I regntida er den nok fylt med vatn, men no var det heilt tort (dessverre). Eg og Tuva gjekk inn der, heilt aaleine, kun utstyrt med nokon pinglete lommelykter,  “drypp drypp” av vatn fraa stalaktittar i taket og taake fraa pusten vaar som gjorde det vanskeleg aa sjaa med hodelykt. Vi gjekk fraa store kammer til trange gongar og tilslutt stoppa vi fordi det rett og slett blei for skummelt. Saerlig det at taket blei veldig lavt etterkvart. Men det var skikkelig fint der inne! Det glitra av krystallar i steinen, baade solv og gullfarga. Ikkje superideelle fotoforhold, men maatte jo gjere eit forsok paa aa fange venleiken, som det heiter!

pha thao
Alt som glitrar er gull, er det ikkje?
Landsby VV
Fredeleg paa landsbygda

Dag 30 til 33 – Laos – Luang Prabang

Igjen, av og til saa er det deilig aa ikkje ha noko spesielt paa agendaen vaar. Vel, utenom litt shopping paa markedet (haaper det framleis er kaldt heime til eg kjem, sidan eg har handla saa mange skjerf) og litt ymse sightseeing. Det var vel eigentleg berre to ting vi hadde lyst til aa gjere her: faa massasje (er jo nesten obligatorisk paa asia-reise) og dra til Kuang Si-fossane. Forstnemnte var rett og slett veldig funny greier. Vi hadde jo aldri gjort dette for, saa daa vi bestilte 60 min full body massage, saa hadde vi jo i tankane at asiatar er pripne folkeslag, og slett ikkje glad i aa sjaa for mykje hud. Saa daa massosa og massoren (ho og han altsaa) saag at vi hadde paa bikini saa begynte dei aa sprutle (altsaa sprut + le). Og daa dei drog av oss bikinitoppane saa holdt vi paa aa do av latter sjolv..! Han mannlige massoren berre gav opp og drog og henta inn ei jente, han kjente at Tuva var orlite granne skeptisk ;p Syntes at det var vanskeleg aa slappe av innimellom gnikking, knaing, trykking og slag. Hadde liksom ikkje nokon aning om kva det neste som kom var. Plutselig saa krabba dama paa ryggen min paa alle fire, og i det neste saa slo ho laus paa nakken min og drog i taerne saa dei sa Popp! Vel, som sagt, det var veldig funny :) Timen gjekk iallfall fort! Folte meg skikkelig moer etterpaa, som bankebiff.

Luang Prabang night market
Kveldsmarkedet i Luang Prabang

Neste stopp var Kuang Si-fossane. Vel, det var ein foss, og saa ei veldig fin turkis elv med masse smaa badedammar og fiskar som er glade i aa svomme paa menneskefotter. Bilete er flinkare til aa fortelle enn meg, saa dei er paa veg, stay tuned! Generelt saa vert gjerne postar oppdaterte med bilete i tilfelle du ikkje har merka det foer. More later!

bading
Friskt og fint med bad i Kuang Si!
Kuang Si falls
Turkist vatn i Kuang Si-fossene

Dag 29 – Laos – Luang Prabang

Engasjert lesar som du er saa har du sikkert lagt merke til at eg har hoppa over ein dag, nemleg dag 28. Men av og til saa er det berre ikkje stort som skjer. Vi hadde jo bestemt oss for at vi ikkje turde aa utforske Hanoi, i og med at det innebaerer anten aa krysse gatene eller aa kjore taxi over heile byen… Men dag 29 var ein fin ein! Daa drog vi nemleg med fly fraa Hanoi til Luang Prabang i Laos. Heile turen har vi hort saa masse bra ting om Laos, og spesielt LP, og det stemmer paa ein prikk! For det forste, det anbefales sterkt aa ta fly denne vegen. Heilt utrulig lite stressfylt, med visum paa flyplassen ved ankomst. Berre husk aa ta med USD i kontantar… Den korte kjoreturen inn til gamlebyen, det vil seie den delen av LP som har UNESCO verdsarv-status, var kanskje den roligaste koyreturen vi har hatt. Etter all tutinga i baade Bangkok, Kambodsja og *spesielt* i Vietnam, saa er trafikken her oredovande stille. Ikkje noko stress aa faa hotellrom, men standarden er nokon hakk laagare enn vi har budd paa tidligare. Fann ein halshogd kakkerlakk i bossbotta paa rommet vaart, men faar holde sekken laast og skoen klar til hogg…

Men det er altsaa veldig fredeleg her. Gamlebyen ligg paa ei halvoy med Mekongelva rennande forbi. Det er massevis av koselege restaurantar langsmed elva, billige er dei og. Kan slose bort mange timar over ein BeerLao (650 ml for 1usd :)) stirrande ut paa dei mange elvebaatane som fer forbi. Eventuelt saa kan vi kaste bort resten av tida paa kveldsmarkedet! Bunnlinja er vel at her var det triveleg, og ei deilig avveksling fraa alle storbyane vi har vore i saa langt. Men og litt trist aa komme hit, sidan det betyr at vi har komt til sluttetappen paa reisa vaar. Riktignok har vi enno to veker daa, som er det folk flest har paa ferien sin totalt ;p Foler likevel at vi har hatt altfor lite tid til aa rekke over saa mange land. Treffer heile tida paa folk som reiser rundt i mange maaneder. Veit no ikkje om det er heilt for meg, syns det er heilt fint aa vere heime og, saa kanskje neste gong saa faar eg satse paa like mykje tid, men paa faerre plassar. Blir du med denne gongen Lars? ;)

Dag 25, 26 og 27 – Vietnam – Halong Bay

Heile poenget med aa dra til Hanoi var aa komme oss paa baattur til Halong-bukta, ein UNESCO-verdensarv plass. Halong Bay oversettes til noko saann som “Drage-bukta”, fordi den er full av smaa (og nokon store) oyer av kalkstein som ser ut som drageegg. Totalt er det vel 3000 oyer, men “berre” 2000 som vert rekna som verdensarv.

Dag 25: Vi blei plukka opp paa hostellet saman med ein 10 andre unge folk (Canada, Australia og UK var sterkt representert) og kjort dei 3 timane til Halong City. Der blei vi innlosjert paa ein baat, som morsomt nok vert kalla for “junk”. Det vil seie: “Welcome to our junk”, heh, det hores rett og slett veldig funny ut! Men baaten var slett ikkje soppel, den var kjempefin og veldig koselig! Hadde ikkje forventa aa faa rom med eige bad, varmtvatn, A/C og ja, luksus! Maten vi fekk servert var og skikkelig fin, kokkane hadde brukt masse tid og energi paa presentasjon, det er heilt sikkert.

Halong Bay
Halong Bay er fint, men sjolv paa ein saa klar dag blir det daarlig sikt.

Aktivitetane idag bestod i aa baate til ei oy der vi fekk omvisning i ei veldig stor grotte. Det var vel berre semiinteressant. Guiden vaar brukte mest tid paa aa peike ut stalagmittar som likna kyllingar eller damer, naar kanskje historien om plassen er meir interessant (T.d. hadde soldatar brukt grottene til aa goyme seg i under krigen for uavhengigheit fraa Frankrike). Etterpaa saa padla vi litt rundt i tomannskajakk. Det var ganske mange turistar ute, heile bukta er full av junks (og eindel soppel generelt, men det kan virke som om dei ryddar opp innimellom), men vi var heldige og holdt oss heile tida foran dei store massene. Saa vi fann oss ein “tunnel” som leda inn i ei lukka bukt der det var veldig fint og deilig fuglekvitter. Resten av dagen laag vi for anker og berre slappa av paa baaten. Var astronomiske prisar paa olen saa det blei ein rolig kveld. Karaokemaskina virka heller ikkje, saa det er vi vel ganske glade for eigentleg… :) Vi har forresten vore veldig heldige med vaeret! Fine 25 grader (tippar eg) og sol. Vi traff jo paa ei fransk jente i Kambodsja som hadde opplevd 10 grader her. Det er jo vinter visstnok ;)

Junk
Avslapping paa vaar Halong Bay Junk. Deilig :)
selgar
Til og med her blir vi "plaga" av selgarar...
Solnedgang i Halong Bay
Solnedgang i Halong bay, med masse junk paa sjoen (knis)

Dag 26: Sov godt, men kunne godt hatt eit par timar til. Tidleg frukost, som var ein gedigen skuffelse. Toastloff i dag og! Med syltetoy som bestaar av 60% sukker, 25% baer og resten fargestoff, og ekkelt smor. Heldigvis hadde dei egg og iom at halvparten av folka her er vegetarianarar (raringar) saa kunne eg jaffal forsyne meg med det. Sidan vi kom opp nord i Vietnam saa har eg slitt skikkelig med appetitten, er sulten konstant! Veldig rart, det maa rett og slett vere saann at apetitten min blei heilt bedovd daa vi var i varme strok lenger sor. Saa gaar rundt og smaaspiser paa peanotter og Oreo-kjeks, ikkje akkurat ideelt. Blir rett paa diett naar eg kjem heim! Uansett, vi maatte av baaten til kl 8, daa vi la til kai paa Cat Ba Island, ei ganske stor oy. Der gjekk vi forst paa “fjelltur”. Fjell i hermeteikn for aasen var berre 220 moh, og vi var allerede ganske hogt daa vi starta. Men det var bratt og vi fekk skikkelig puls. Deilig med litt trim! Omtrent som aa gaa paa Kaldestadaasen, berre litt kortare. Toppen vi kom opp paa hadde vel berre plass til saann 10 personar, saa vi snudde med eingang vi kom opp, det var nemlig 40 til paa veg… Saa drog vi til hotell i Cat Ba “City”, som berre bestaar av hotell og pubar, eller Bia Hoi, der Bia staar for Beer. Uttales med skikkelig Arnold-aksent :D Vel, i folge meg daa… Etter lunsj drog vi ut paa ein liten baattur til Monkey Island. Her var det ei fin strand med masse skjell og fine svarte lavasteinar (plukke plukke plukke), men det var ogsaa aggressive apekattar her… Vi kom dit sammen med kanskje 30 andre turistar, deriblant nokon idiotiske asiatar som gav dei sjokolade og ol (passar bra med inntrykket av at asiatar berre tar null hensyn til baade folk og natur) saa det er jo ikkje rart at apene blir bra spro av ein saann diett. Problemet er at naar dei har spist opp saa vil dei ha meir og daa kjem dei springande. Dei har og laert seg at folk har saann snacks i sekkar og posar saa det gjeld aa holde fast paa sakene sine. To andre nordmenn hadde ikkje faatt advarselen om at apene var saa aggro, saa daa dei hadde gaatt litt opp i aasen for aa faa utsikt saa hadde dei blitt omringa av dei, olboksar og  vannflasker stjelt ut av posen deires og tilslutt blei dei angrepet, begge to med blodige bitemerker aa vise til. Rabiessproyter neste… Saa den forste halvtimen var veldig fin og avslappande med soling paa stranda, den neste saa stod eg og Tuva i vannkanten med sekken paa ryggen klar til aa legge paa svom for aa flykte!

Hus paa vatnet
Her bor det folk som fisker. Visstnok er dei rike. Det fins mange smaa klynger av saanne hus, fiskerlandsbyer, eller fiskervannsby!
Monkey Island
Paa veg til Monkey Island, saalangt berre folk paa stranda og ingen apekatter
apekatt
Turde berre aa driste meg til eit kjapt bilete for eg pakka kamera i sekken, klar til aa legge paa sprang. Og eg som i utgangspunktet misliker apekattar. Heldigvis ingen klovner her i tillegg...

Dag 27: Hotellet vi budde paa var ein slags blanding av fint og cheesy, men det hadde den beste senga vi saa langt har sovd i paa heile turen. Var derfor litt lei meg for at det blei saa lite sovn, noko som var vaar eigen feil daa vi gjekk ut for aa drikke litt ol paa kvelden. Er jo fint aa vere sosial med dei hostellfolka daa! Var heldigvis lite som stod paa programmet: sette seg paa baaten og dra tilbake til Halong City, der vi spiste lunsj. Har blitt veldig lei av den maten no, faar servert berre det samme, alle dagene. Problemet er jo at det ikkje er proporsjonert for vestleg apetitt, pluss at det er saann tapas-aktiv, med bittelitt av fleire rettar. Inkludert ein rett med blekksprutarmar og sugekoppar, AESJ!

Det var godt aa vere tilbake til hostellet igjen for aa slappe av med hjernedau tv-titting. Problemet vaart no er berre at sidan vi prover aa unngaa aa ta ut meir vietnamesisk Dong (hehehe) fordi den er ubrukelig og uvekselbar, foer vi reiser til Laos paa mandag, saa lever vi paa eit heilt utrulig begrensa budsjett. Blei heilt paa graaten daa den eine brodskiva mi spratt ut av brodristaren og paa gulvet (3 sek regelen gjeld IKKJE her!) fordi eg gaar rundt og er sulten heile tida, men vi har berre saann 20 kr totalt til overs utenom dei faste maaltida, som skal gaa til vatn og klesvask, saa buhu!